modulatorsystemer

Modulatorsystemer refererer til hele settet av teknologier og komponenter som brukes for å modulere et bærersignal med informasjon slik at det kan overføres over et kommunikasjonsmedium. Systemet består ofte av en modulator, en bærersignalgenerator, et basebåndsignal og tilhørende prosessering og styring av signalet.

Et modulatorsystem fungerer ved å tilpasse eller forandre enkelte egenskaper ved bæreren, for eksempel amplitude, frekvens eller fase, i samsvar med data eller kontrollsignaler. I analoge systemer skjer modulasjonen kontinuerlig, mens digitale systemer bruker prosesseringslogikk og koder for å representere data på telekommunikasjonsstandarder. Vanlige komponenter inkluderer miksere, filtrering, konvertering mellom digitale og analoge signaler, og effektforsterkere slik at signalet kan sendes med tilfredsstillende styrke.

Modulasjonstyper deles ofte inn i analoge og digitale metoder. Analoge teknikker inkluderer amplitude-, frekvens- og fasemodulering (AM, FM, PM). Digitale teknikker inkluderer skiftende variasjoner som ASK, PSK, QAM og FSK, ofte kombinert med flertrådet multiplexing og OFDM i moderne systemer. Innen fiberoptikk brukes også modulering av lysstyrke og fase (i praksis kun for å overføre informasjon) og ofte kompleks digital modulasjon for høy datafart.

Vanlige bruksområder inkluderer radiokommunikasjon, kringkasting og satellittkommunikasjon, samt fiberoptiske nettverk og trådløse nettverk som mobiltelefoni og Wi-Fi. Valg av modulering påvirker båndbredde, effektutnyttelse og robusthet mot støy, og design må balansere disse parametrene i forhold til kravene til systemet.

I praksis er modulatorsystemet ofte integrert i komplette transceiver-enheter, hvor modulering og demodulering styres av felles protokoller og signalbehandlingslogikk for å sikre korrekt overføring og feilkorrigering.