Behandlingsresistente

Behandlingsresistente er et norsk begrep som beskriver tilstander som ikke responderer på evidensbaserte behandlinger til tross for adekvat terapi, riktig diagnose, tilstrekkelig dose og god adherence. Begrepet brukes i ulike kliniske områder, blant annet infeksjonssykdommer, kreft, autoimmune sykdommer og smerte- eller psykiatriske lidelser. Det er en beskrivelse av manglende effekt etter en passende behandlingsperiode og vurdering, og er ikke nødvendigvis en erklæring om bristende behandling, men om behov for revurdering og alternative tilnærminger.

Årsaker og mekanismer varierer etter område. Ved infeksjoner kan resistens eller biofilm gjøre bakterier mindre mottakelige for standard antibiotika, eller patogenet være langsomtvoksende og dermed vanskelig å utrydde. Ved kreft kan sykdommen være intrinsisk eller ervervet resistens på grunn av mutasjoner, effektpumpe/sekresjon av legemidler, eller uheldig tumor-mikromiljø. Autoimmune sykdommer kan være resistente mot immunmodulerende behandling, mens faktorer som manglende observans, farmacokinetiske forhold, legemiddelinteraksjoner eller komorbide tilstander også kan bidra.

Diagnostisk tilnærming inkluderer bekreftelse av riktig diagnose, vurdering av adherence og absorpsjon, eventuell terapimonitorering og susceptibilitetstesting ved infeksjon, samt bildediagnostikk og vevsprøver ved kreft for å kartlegge mekanismer for motstand. Det kan også være nødvendig å revurdere mögelige feildiagnoser eller komorbiditeter.

Håndtering involverer ofte skifte til alternative eller høydose regimer, bruk av kombinasjonsbehandling, deltagelse i kliniske studier og tilpasning av non-farmakologiske tiltak. Behandlingen er ofte skreddersydd, og beslutninger tas av et tverrfaglig team med fokus på pasientens totale situasjon, livskvalitet og mål. Behandlingsresistente tilstander krever regelmessig reevaluering, da nye terapier og kunnskap kan endre omfanget av tilgjengelige alternativer.