vevstillgang

Vevstillgang er et begrep som beskriver vevets tilgang til blod og medfølgende oksygen og næringsstoffer. Den omfatter både makrosirkulasjon (arterier og vener) og mikrosirkulasjon (kapillærer og vevsviktige venoler), samt effekten av blodets oksygeninnhold og transport av næringsstoffer. Tilstrekkelig vevstillgang er nødvendig for normal cellulær metabolisme, vekst og reparasjon.

Flere faktorer bestemmer vevstillgang, blant annet blodstrømmenes volum og trykk, kapillærdensitet, oksygeninnhold i blodet, og avstanden mellom kapillærer og celler. Lokale forhold som vasodilatasjon, inflammatoriske mediatorer og vevssvelling kan endre perfusjonen. Systemiske forhold som blodtrykk, hjertefunksjon og hemoglobinnivå påvirker også tilgangen.

Vurdering av vevstillgang skjer gjennom kliniske vurderinger og ulike måleteknikker, for eksempel transkutan oksygenspenning (TcPO2), laser-Doppler-flowmåling, nærinfrarød spektral skanning (NIRS) og avbildning av vevperfusjon (CT- eller MR-perfusjon). Direkte måling av arteriell oksygenbærerkapasitet og mikrosirkulasjon kan også brukes i forskning og spesialiserte kliniske sammenhenger.

Lav vevstillgang er assosiert med hypoksi, nedsatt sårtilheling, vevsnekrose og økt infeksjonsrisiko. Tilstander som perifer karsykdom, diabetes mellitus, sjokk og alvorlig immobilisering kan redusere vevstillgangen. Økt vevstillgang kan forekomme ved betennelse, tumorvekst eller vasodilatasjon i visse patologier.

Forbedring av vevstillgang fokuserer på å behandle underliggende årsaker, forbedre sirkulasjon og oksygenivåer, og støtte vevsreparasjon. Tiltak inkluderer fysisk aktivitet og trening, farmakologisk vasodilatasjon, anemiretting og i utvalgte tilfeller kirurgisk eller endovaskulær reperfusjon.