mikrosirkulasjon

Mikrosirkulasjon er den delen av sirkulasjonssystemet som foregår i de minste blodårene: arterioler, kapillærer og venuler, samt tilstøtende vevsvæske. Den muliggjør utveksling av oksygen, karbondioksid, næringsstoffer og avfallsstoffer mellom blodet og vevet, og den bidrar til væskebalanse og immunrespons i vevet.

Strukturen består av et tett nettverk av kapillærer med tynne vegger og kontrollpunkter kalt prekapillære sphinkter som regulerer kapillærtilstrømning. Blodstrømmen i mikrosirkulasjonen styres av lokal metabolisk etterspørsel og av nervøse og humorale signaler. Vasomotoriske bølger (vasomotion), autoregulering og endotelial funksjon bidrar til fordeling av blod og opprettholdelse av vevperfusjon. Endoteller og glycocalyx regulerer permeabilitet og mekanotransduksjon og beskytter mot skader ved høyt trykk.

Fysiologisk sett gir mikrosirkulasjonen tilstrekkelig perfusjon i vevet og opprettholder kapillær tverrstrøm, samt leukocytt-transport og væskebalanse. Ved sykdom kan mikro-sirkulasjonen bli dysfunksjonell: i sepsis, sjokk, diabetes og inflammatoriske tilstander svekkes perfusjon, vevshypoksi oppstår og organfunksjon kan påvirkes.

Måling og observasjon av mikrosirkulasjon skjer med ulike metoder. Intravital mikroskopi brukes i forskning; noninvasive metoder som laser Doppler flowmetry, sidestream dark-field (SDF) imaging og orthogonal polarization spectral (OPS) imaging gir informasjon om blodstrøm. Nailfold capillaroscopy brukes til å vurdere perifer mikrosirkulasjon. Sublingual eller hudbaserte målinger brukes som proxy for systemisk perfusjon.

Faktorer som temperatur, væskebalanse, medisiner og sykdom påvirker mikrosirkulasjonen. Forbedring av mikrosirkulasjonsdysfunksjon er et mål i intensivmedisin og kardiologi for å bedre vevperfusjon og prognose.