makrosirkulasjon

Makrosirkulasjon er den delen av sirkulasjonssystemet som omfatter de store blodkarene og hele den systemiske kretsløpet. Den frakter blod fra hjertet til kroppens vev og tilbake, og omfatter arterier, arterioler, vener og kapillærer i et helhetlig pumpesystem. Den adskiller seg fra mikrosirkulasjonen, der utvekslingen av oksygen, næringsstoffer og avfallsstoffer skjer i kapillærnettet og i små venøser.

Hovedfunksjoner og struktur inkluderer hjertets pumpekraft (hjertevolum og slagvolum), de store arteriene som leder blodet ut fra hjertet, motstandskapasiteten i arterioler og vener, samt det systemiske kretsløpet som dekker hele kroppen. Viktige målparametere er middelarterielt trykk (MAP), hjertevolum (CO) og systemisk vaskulær motstand (SVR). Blodstrømmen følger trykkgradientene mellom arterier og vener gjennom hele kroppen.

Regulering av makrosirkulasjonen skjer primært gjennom kombinasjonen av hjertets pumpefunksjon og total perifer motstand. Autonome nerver og hormonelle systemer, inkludert RAAS, katekolaminer og vasopressin, justerer blodtrykk og strømning. Endotelfaktorer og refleksbetingede mekanismer bekrefter et komplekst samspill mellom sentral kontroll og lokal autoregulering i organer.

Klinisk betydning: Forstyrrelser i makrosirkulasjonen kan bidra til eller følge av hypertensjon, hjertesvikt, karsykdom og sirkulasjonssvikt ved sjokk. Kliniske målinger inkluderer invasivarteriearteriefor teknikker for MAP, sentral venetrykk og estimert CO via ekokardiografi eller termodilutasjon. Aldring og vaskulær stivhet påvirker også makrostrukturen og hemodynamiske respons.

Forholdet til mikrosirkulasjonen: Makrosirkulasjonen setter opp strømning og trykk som tillater perfusjon, men den faktiske oksygenuttaket skjer i mikrosirkulasjonen. Effektiv behandling av sirkulasjonsforstyrrelser krever derfor forståelse av både makro- og mikrosirkulasjon og deres samspill.