reperfusjon

Reperfusjon er medisinsk prosedyre og prosess som gjenoppretter blodtilførsel til vev som har vært iskemi. Dette er avgjørende i behandling av akutte tilstander som hjerteinfarkt, slag og ved transplantasjoner. Samtidig kan gjeninnføring av blodstrøm forårsake reperfusjonsskade, fordi oksygen og næring når vevet plutselig, og immunresponsen aktiveres.

Hovedmekanismer inkluderer produksjon av reaksive oksygenarter (ROS) ved oksygeninnslipp, kalsiumoverbelastning, inflammasjon og neutrofilaktivering, samt åpning av mitokondriepermeabilitets overgangspore (mPTP). Endotelfunksjon og mikrovaskulær dysfunksjon forverrer skaden og bidrar til nedsatt vevsperfusion etter reperfusjon.

Klinisk er reperfusjon nødvendig ved akutt myokardinfarkt—gjennom primær PCI eller trombolyse—og ved akutt hjerneslag med trombektomi eller trombolyse. Ved organtransplantasjon er kontrollert reperfusjon viktig for å bevare det nytransplanterte organets funksjon og å begrense skader som oppstår under overgangen fra iskemi til blodtilførsel.

For å redusere reperfusjonsskade brukes ulike strategier: iskemi-preconditioning og postconditioning, gradvis eller kontrollert gjenopptakelse av blodstrøm, samt medikamentelle tilnærminger som antioksidanter og antiinflammatoriske midler som har som mål å dempe ROS-produksjon og inflammatorisk respons.

Forskning på reperfusjon fokuserer på å bedre forstå mekanismene, forbedre behandling og dermed utfall for pasienter. Dette inkluderer utvikling av diagnostiske verktøy og biomarkører som kan vurdere skadeomfang og effekt av behandling.