tørketolerance

Tørketolerance er evnen hos organismer til å motstå perioder med redusert vanntilgang. Begrepet brukes innen botanikk, økologi og landbruk for å beskrive hvordan planter, dyr og mikroorganismer tilpasser seg tørke. Strategier for å møte tørke deles ofte inn i tre kategorier: tørketoleranse, tørkeunngåelse og tørkeutsettelse.

Innen planter innebærer tørketoleranse fysiologiske og anatomiske tilpasninger som opprettholder cellers turgor og fotosyntese under lavt vann. Eksempler er osmotisk justering ved akkumulering av løselige soluter, stomatalregulering som reduserer vanntap, dypere eller mer omfattende rotsystem, og bladreduksjon eller bladfall. Noen planter bruker CAM eller C4-fotosyntese for bedre vannbruk, mens tykk kutikula bidrar til redusert fordampning.

I dyr består tørketoleranse av atferd og fysiologi som reduserer vanntap. Eksempler er konsentrert urin og lavere fordampning, metabolsk vannproduksjon, samt atferd som å søke skygge, trekke seg til fuktige områder eller tilpasse aktivitetsmønster til kjøligere tider.

I landbruket brukes tørketoleranse i planteforedling for å oppnå avlingsstabilitet under vannmangel. Måleparametere inkluderer relativt vanninnhold i vev, bladvannpotensial, stomatalkonduktans og avkastning under tørke. Genetiske ressurser, agronomiske praksiser og bioteknologi bidrar til forbedring.

Tørketoleranse former økosystemers sammensetning og utbredelse. Xerofyter og sukkulenter er typiske i tørre områder, mens klimaendringer øker forekomsten og intensiteten av tørkeperioder. Bevaring og forvaltning av tørketolerante arter blir derfor viktig i både landbruk og naturforvaltning.