Tørketoleranse

Tørketoleranse er evnen til å overleve og opprettholde funksjoner under forhold med vannmangel. Innen plantevitenskap beskriver begrepet hvordan en plante tåler redusert vanntilgang, enten ved å opprettholde fotosyntese og vekst i moderat grad eller ved å beholde livskraft til tørrperioder er over. Det finnes ulike strategier knyttet til tørketoleranse, blant annet tørkeunngåelse og tørketidlig blomstring, samt tørketolerende mekanismer i celler og vev.

Mekanismene bak tørketoleranse er mangfoldige. Morphologisk kan planter utvikle dypere rotsystemer, mindre eller mer robuste blader, og endret bladflate for å redusere vanntap. Anatomiske tilpasninger som tykk kutikk, hårceller og sarkfylte vev kan redusere transpirasjon og vannmisbruk. Fysiologisk omfatter tørketoleranse osmisk tilpasning ved akkumulering av oppløselige stoffer, justering av stomatal åpning for å kontrollere vanndap, samt produksjon av protective proteiner og antioksidanter. Noen planter bruker også sukkulente eller CAM/C4-fotosyntesestrategier for å øke vannbruken effektivitet.

Måling og anvendelse omfatter parametere som vannpotensial, relativt vanninnhold, stomatal conductance og vannbruksnytte (WUE). I jordbruk brukes tørketoleranse som mål i avl og kommersielle sorter for å opprettholde avling under tørre vintre eller vekstsesonger, og det rapporteres ofte i forbindelse med irrasjon og markedsdøsel. Risiko og kostnader følger en balansering mellom vekstpotensial under optimale forhold og evne til å tåle tørke.

Eksempler på tørketolerante organismer finnes blant xerofytter som kaktus og sukkulenter, samt avlinger som sorghum, millet og visse hvete- og byggvarianter som har tilpasset seg eller blitt avlet for bedre tørrhetaksept. Tørketoleranse er viktig i økologisk og landbruksmessig tilpasning til klimaendringer og regional vannmangel, men den innebærer også ofte avveininger i vekst og avkastning under gunstige forhold.