tvangsmidler

Tvangsmidler er kooperative eller statlige tiltak som begrenser en persons frihet eller handleevne for å forhindre skade, sikre trygghet eller sikre nødvendig omsorg. De brukes primært innen helse- og sosialtjenester, barnevern, og i enkelte situasjoner av politiet eller annet sikkerhetspersonell under transport eller tilbakeholdelse. Bruken skal være en siste utvei og underlegges rettslige rammer og etiske prinsipper.

Vanlige typer tvangsmidler inkluderer fysiske tvangsmidler (for eksempel manuell inngripen, restriksjoner ved kroppsnær kontroll), mekaniske tvangsmidler (som belter, håndjern eller andre festemidler), tvangsmedisinering (administrering av medisiner mot pasientens vilje under bestemte vilkår), samt isolasjon eller tvangsopphold i avgrensede rom. I psykiatrien omtales ofte tvangsinnleggelse og tvangsbehandling. Tvangsmidler kan også innebære inngripen i bevegelsesfrihet eller frihet til å motta behandling.

Lovverk og etikk: Bruk av tvangsmidler reguleres av gjeldende lover og forskrifter, for eksempel helsepersonelloven og psykisk helsevernloven, samt kommunale eller regionale bestemmelser. Bruken skal være nødvendig, proporsjonal og den minst inngripende metoden som er mulig. Den skal være tidsbegrenset, dokumenteres grundig, og involvere faglig beslutning og tilsyn. Pasienter eller deres vergemål har rett til vurdering, klage og rettssikkerhet.

Forebygging og bærekraft: Det legges vekt på forebygging, depresjon av konflikter gjennom deeskalering og traumebevisst omsorg, samt grundig personalopplæring. Bruk av tvangsmidler overvåkes og evalueres for å redusere omfanget og forbedre praksis, i tråd med internasjonale menneskerettighetsnormer og faglige retningslinjer.