trykkfastheter

Trykkfastheter er en materiell egenskap som beskriver et materiales evne til å motstå trykkaksial belastning uten å feile. Den er definert som den maksimale trykkspenningen et materiale kan tåle under spesifiserte betingelser før brudd, og er en viktig faktor i vurdering av bæreevne i konstruksjoner. Trykkfasthet forekommer i de fleste materialer, men varierer betydelig mellom metaller, keramiske materialer, betong, murverk og bergarter. Enhetene er vanligvis megapaskal (MPa) eller N/mm^2.

Testing av trykkfasthet skjer gjennom standardiserte trykktester av prøver som ofte er sylinder- eller terningformede. For betong brukes for eksempel sylinderprøver (omtrent 150 mm i diameter og 300 mm høy) eller terninger, og resultatet rapporteres ofte som trykkfasthet ved en viss alder, for eksempel 28 dager. Veiledende standarder inkluderer EN 12390 for betong, ASTM C39 i USA, og relaterte nasjonale normer. For andre materialer kan tester og prøverformler variere, men prinsippet er det samme: påføre kontrollert belastning til prøven feiler og registrere den maksimale motstandsverdien.

Faktorer som påvirker målingen inkluderer materialtype, fuktighetsinnhold, temperatur, prøvetaking og belastningshastighet. Kvalitet, porøsitet og eksisterende skader er også avgjørende for avvik i målingene. I praksis bruker ingeniører trykkfasthet sammen med andre mekaniske egenskaper for å dimensjonere komponenter og sikre sikkerhet og ytelse i byggverk og maskiner.

Begrensninger: trykkfasthet gir kun et bilde av ytelsen under ensartet, enveisket trykk og tar ikke hensyn til tretthet, trekkkrefter, bending eller langtidsegenskaper som creep.