traceteknikker

Traceteknikker refererer til metoder som brukes for å oppdage, samle inn, bevare og analysere spor som kan kaste lys over hendelser i en etterforskning. Sporene er ofte små og kan være av biologisk, kjemisk, fiber- eller mineralnatur, og kalles derfor spor eller trace evidence.

På åstedet og i prøver håndteres spor med streng kontroll av kontaminasjon. Bruk av sterile verktøy, riktig emballasje og dokumentasjon av prosesser er viktig. Fotografisk dokumentasjon og en tydelig kjede av eierskap (chain of custody) er sentralt i arbeidet.

Analytiske metoder: For å karakterisere spor brukes både fysiske og kjemiske teknikker. Lysmikroskopi og fluorescensmikroskopi gir informasjon om morfologi og nærvær av spesifikke komponenter. Avanserte teknikker inkluderer FTIR-spektroskopi, Raman-spektroskopi, gasskromatografi–masse-spektrometri (GC-MS) og væskekromatografi–masse-spektrometri (LC-MS). Elektronmikroskopi med energidispersiv røntgenanalyse (SEM-EDS) gir detaljert overflate- og sammensetningsinformasjon. Biologiske spor kan i enkelte tilfeller gi DNA.

Tolkning og begrensninger: Å påvise et spor knytter vanligvis to enheter, men bevis for hendelsesforløp er ofte kontekstavhengig og delvis. Lokards utvekslingsprinsipp og risiko for kontaminasjon må vurderes. Resultater er ofte sannsynlighetsbaserte og må tolkes i sammenheng med andre bevis. Digitale spor som metadata og loggføring kan også være relevante i moderne saker og følger egne regler.

Bruk og standarder: Traceteknikker er en sentral del av kriminalteknikk og rettsmedisin, og arbeidet følger nasjonale og internasjonale standarder og akkrediteringskrav, med vekt på kvalitetskontroll og gjentakbarhet.