sanseprosesseringsforstyrrelser

Sanseprosesseringsforstyrrelser er en foreslått tilstand der hjernen har vansker med å motta og bearbeide sanseinntrykk fra omgivelsene, noe som gir avvikende reaksjoner på sanse stimuli som berøring, lyd, lys, smak, lukt, bevegelse og kroppslig stilling. Begrepet brukes ofte hos barn, men tilstanden omtales også i voksenkontekster. I stor grad mangler det en entydig, universelt akseptert diagnosekode og definisjon, og kriterier varierer mellom fagmiljøer og land.

Symptomer inkluderer over- eller underreaksjon på sanseinntrykk, ubehag ved berøring eller støy, motstand mot visse klær eller matvarer, vanskelig å holde fokus, urolig bevegelse, problemer med motorisk koordinasjon og planlegging av bevegelser. Disse eksessene eller svekkelsene kan påvirke lek, læring, søvn og sosiale forhold. Symptombildet varierer ofte mellom individer og kan endre seg med alder og miljø.

Årsaker er ikke fullt kartlagt. Det antas at sanseprosesseringsforstyrrelser har en multifaktoriel etiologi med nevrobiologiske og genetiske bidrag, og de forekommer ofte sammen med andre utviklingsforstyrrelser som autisme, ADHD eller angstlidelser.

Diagnostikk skjer vanligvis gjennom tverrfaglig vurdering av ergoterapeut eller annet spesialisert team. Ingen enkelt test kan fastslå tilstanden entydig; evalueringer som Sensory Profile eller Sensory Processing Measure, sammen med kliniske observasjoner og utelukkelse av andre årsaker, brukes ofte.

Behandling fokuserer på tilrettelegging i hjem og skole, ergoterapi med vekt på sensorisk integrasjon, og utvikling av individuelle “sensory diets” og strategier for å håndtere stimuli. Evidensgrunnlaget er variert, og behandlingen bør individualiseres og kombineres med opplæring av foreldre og lærere. Prognose varierer; mange barn lærer å håndtere sansepreferanser bedre med alderen og støtte, mens utfordringer kan vedvare hos noen.