proteindeteksjon

Proteindeteksjon er en samlebetegnelse for metoder som brukes til å påvise og ofte kvantifisere spesifikke proteiner i biologiske prøver. Hovedprinsippet er spesifisitet: et antistoff eller en annen probe binder målproteinet med høy affinitet, og bindingen sases eller måles som et signal.

De vanligste metodene er immunoassays og immunodetektering. Immunoassays inkluderer ELISA og det det vinnes i prøver ved antistofbinding med avlesning via farget, chemiluminescerende eller fluorescerende signaler. Western blot etter SDS-PAGE bruker antistoffer for å detektere målproteiner i prober, mens immunhistokjemi og immunofluorescens benytter antigen-antistoff-binding for å lokalisere proteiner i vev eller celler. Flow cytometri gir proteindeteksjon på enkeltcellernivå i en væskefase. Massespektrometri-basert proteomikk representerer en alternativ tilnærming, som identifiserer og kvantifiserer proteiner og posttranslasjonelle modifikasjoner direkte fra prøver uten nødvendigheten av antistoffer.

Arbeidsflyten involverer prøverforberedelse, mulig separasjon (for eksempel SDS-PAGE eller kromatografi), og deretter påføring av en deteksjonsmetode. Signalene tolkes mot standarder eller kalibreringskurver for kvantifikasjon. Nøkkelbegreper inkluderer antistoffer, epitoper, kryssreaktivitet, og begreper som sensitivitet, spesifisitet og dynamisk område.

Bruksområder inkluderer klinisk diagnostikk, biomarkørforskning, diagnostisering av infeksjoner og sykdommer, samt kvalitetskontroll i næringsmiddel- og bioteknologisk industri. Begrensninger inkluderer kryssreaktivitet, matriksbetingede interferenser, behov for standarder og utfordringer knyttet til deteksjon av lav-abundante proteiner eller proteiner med flere modifikasjoner.