polymermodifikasjon

Polymermodifikasjon er en samlebetegnelse for metoder som endrer egenskaper til polimere for å tilpasse dem til spesifikke bruksområder. Endringene kan omfatte forbedring av mekanisk styrke, termisk stabilitet, kjemisk motstand, prosesseringsegenskaper eller barrierer, samt justering av nedbrytbarhet ved å endre kjede- eller funksjonelle grupper, eller ved å introdusere nye koplinger og nettverk.

De vanligste tilnærmingene inkluderer kjemisk modifikasjon av kjeden ved innføring av funksjonelle grupper, oksidasjon eller reduksjon; grafting av sidekjeder (grafting-from eller grafting-to); kopolymerisering og varianter som blokkpolymerisering eller graft-polymerisering for å innlemme nye monomerer; kryssbinding gjennom varme, kjemikalier eller bestråling for å danne nettverk; samt blending og kompositter med fyllstoffer, fibre eller nanopartikler. Overflatemodifikasjon som plasma, silanisering eller fotografting brukes ofte for å endre adhesjon og kompatibilitet.

Modifiserte polymerer brukes i emballasje, bygg, medisinske produkter, lim og belegg, samt elastomerer og biopolymerer. Egenskaper som styrke, stivhet, duktilitet, termisk og kjemisk motstand samt barrierer mot gass og fukt påvirkes. Valg av metode avhenger av ønsket egenskap, prosessforhold og kostnader.

Miljøaspekter som livsløpsanalyse og resirkulerbarhet er viktige i polymermodifikasjon. Eksempler inkluderer tilsetning av maleinsyreanhydrid i polyetylen for bedre heft til fyllstoffer, eller utvikling av funksjonelle PLA og andre biopolymerer. Forskning fortsetter å optimalisere ytelse og bærekraft.