partisjoneringskoeffisienten

Partisjoneringskoeffisienten, ofte betegnet med symbolet K or P, er et mål som brukes i kjemi og farmakologi for å beskrive hvordan et stoff fordeler seg mellom to umiskelige væsker, vanligvis en vannfase og en organisk fase. Den reflekterer stoffets relative løselighet i de to fasene. Koeffisienten beregnes som forholdet mellom konsentrasjonen av stoffet i den organiske fasen og konsentrasjonen av stoffet i vannfasen ved likevekt. En høy partisjoneringskoeffisient indikerer at stoffet er mer løselig i den organiske fasen, mens en lav koeffisient betyr at det er mer løselig i vann.

Partisjoneringskoeffisienten er av stor betydning for å forstå stoffers oppførsel i ulike systemer. I farmakologi brukes den for å forutsi hvordan et legemiddel vil bli absorbert, distribuert, metabolisert og utskilt i kroppen. Et legemiddel med høy fettløselighet (høy partisjoneringskoeffisient) kan lettere passere gjennom cellemembraner og akkumuleres i fettvev. I miljøkjemi brukes partisjoneringskoeffisienten til å vurdere hvordan forurensninger vil spre seg i miljøet, for eksempel mellom vann og jord, eller mellom vann og luft. Den bidrar til å vurdere potensialet for bioakkumulering i organismer. Logaritmen av partisjoneringskoeffisienten, log P eller log K, brukes ofte, da dette gir en mer håndterlig skala, spesielt for stoffer med svært høy eller lav løselighet.