oppførsel

Oppførsel refererer til de observerbare handlingene, reaksjonene og mønstrene til et individ i møte med omgivelsene. Begrepet brukes i flere fagfelt, blant annet biologi, psykologi og sosiologi, og inkluderer både frivillige handlinger og automatiske responser.

Innen biologi og etologi beskriver oppførsel hvordan organismer reagerer på stimuli, utfordringer og ressurser. Den består ofte av måter nervesystemet og kroppslige mekanismer håndterer miljøet på. Faste mønstre kan være medfødte (instinkt) eller lært gjennom erfaring. Teorier som Tinbergs fire spørsmål tar for seg årsak/teknikk (mekanismer), utvikling, funksjon og evolusjon.

Innen psykologi og pedagogikk studeres oppførsel for å forstå mentale prosesser, utvikling og læring. Læring gjennom forsterkning (operant betinging) og assosiasjon (klassisk betinging) spiller sentrale roller. Oppmerksomhet, impulskontroll og språk utvikler seg over tid og kan påvirkes av miljø og arv. Måleenheter inkluderer atferdsregistrering, standardiserte tester, intervjuer og spørreskjemaer.

Sosialt sett er oppførsel påvirket av normer, kultur, institusjoner og relasjoner. Sosial kontroll, rolleforventninger og etikette styrer hva som anses akseptabelt i ulike kontekster. Avvikende oppførsel betegnes når handlinger avviker betydelig fra gruppe- eller samfunnsnormer og kan møte sanksjoner eller støtte.

Endringer i oppførsel kan tilrettelegges gjennom miljøendringer, trening og psykologiske tiltak. Forståelse av oppførsel krever ofte tverrfaglig perspektiv og kontekstuell innsikt.