opplæringsperioder

Opplæringsperioder er tidsrom der en person får systematisk praktisk trening i en arbeidssituasjon, ofte kombinert med teoretisk opplæring. Slike perioder er sentrale i yrkesfaglig utdanning og i mange land som en del av opplæringsløp som kobler skole og arbeidsliv.

Strukturen varierer mellom fagområde og land. I Norge inngår opplæringsperioder vanligvis i videregående opplæring og i voksenopplæring og innebærer ofte en lærekontrakt mellom elev, skole og arbeidsplass. Lærekontrakten fastsetter vilkår for opplæringen, veiledning og vurdering. Perioden kan fordeles som vekselvis mellom skole og praksis eller som sammenhengende praksis i en lærebedrift.

Formålet er å utvikle relevante ferdigheter og å sikre at elevene oppnår kompetanse som svarer til fag- og yrkeskrav. Opplæringsperioder fører ofte til sertifiseringer eller nivåbaserte kvalifikasjoner og gir grunnlag for videre utdanning eller raskere overgang til arbeidsmarkedet.

Internasjonalt finnes ulike modeller for opplæringsperioder. Noen land, som Tyskland og Sveits, har lange, integrerte praksisperioder (dobbeltsystem) der arbeidsgiver og skole deler ansvaret. Andre land har mer skolebaserte eller mer arbeidspraksisbaserte ordninger. Viktige forhold er kvalitet og oppfølging, inkludering av elever med ulik bakgrunn og mulighet for varighet og overgang til fast arbeid.

Se også: yrkesfag, læreplass, lærekontrakt.