minstelønnslovgivning

Minstelønnslovgivning refererer til juridiske regler som setter en minsteinntekt som arbeidstakere har rett til å få utbetalt. Modellene varierer mellom land: i noen land er minstelønnen fastsatt av staten gjennom lovgiving, i andre er minstelønnen avhengig av tariffavtaler mellom arbeidsgivere og fagforeninger, og kan bli gjort gjeldende for hele sektorer ved lov eller forskrift. I praksis innebærer dette at beskyttelsesnivået kan være universelt eller dekke bare de som er omfattet av avtalen.

Norge har for eksempel ikke en generell, landsdekkende minstelønn som gjelder alle arbeidstakere. De fleste lønninger fastsettes gjennom tariffavtaler mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner. For å sikre at også arbeidstakere utenfor organisert sektor får minimumsstandard, kan regjeringen vedta allmenngjøring av tariffavtaler slik at minstelønnen i avtalen gjelder for hele arbeidsmarkedet i relevante sektorer. Dette gir en form for statlig innblanding samtidig som det bygger på kollektive forhandlinger. En slik ordning administreres og håndheves av Arbeidstilsynet.

En viktig forskjell mellom land er hvor omfattende dekningen er: i noen land gjelder minstelønnen for alle yrkesgrupper og regioner, mens i andre land er dekningen betydelig avhengig av tariffavtalene og deres utstrekning. Vurderinger av minstelønnslovgivning inkluderer effekter på sysselsetting, inflasjon, konkurranseevne og arbeidsforhold, samt kostnader ved etterlevelse og risiko for misbruk eller omgåelse.