tariffavtalene

Tariffavtalen, eller kollektive avtaler, er kontrakter mellom arbeidsgivere og arbeidstakere som regulerer lønns- og arbeidsvilkår i en bedrift eller bransje. Avtalene forhandles vanligvis mellom arbeidsgiverorganisasjoner og fagforeninger, og de kan gjelde hele næringen eller utstedes til bestemte bedrifter. I Norge er tariffavtaler en sentral del av arbeidsmarkedet.

Innholdet varierer mellom avtaler, men typiske bestemmelser omfatter lønnsnivåer, overtidsbetaling, arbeidstid, ferie, permisjoner, pensjon og sikkerhet på arbeidsplassen. Mange avtaler inneholder også regler om opplæring og arbeidstakers rett til medbestemmelse. Norge har ingen generell statlig minstelønn; tariffavtalene gir i mange sektorer det økonomiske gulvet for lønns- og vilkårsfastsettelsen.

Partene som forhandler, er arbeidsgiverorganisasjoner og fagforeninger. Avtalene kan være bransjeomfattende eller knyttet til konkrete bedrifter. I privat sektor dekker tariffavtaler en stor del av arbeidsstyrken, mens offentlig sektor følger egne tariffavtaler for statlig, fylkeskommunal og kommunal sektor.

Avtalenes varighet varierer, men de fleste er satt til en periode på 2–3 år og fornyes ved utløp. Regelverk for endringer og mekling finnes i avtalen og i norsk arbeidsrett. Tvister om tolkning eller anvendelse oppstås ofte gjennom forhandlinger eller mekling, og i siste instans kan saker bringes inn for domstol eller tvisteløsningsnemnder som ofte håndterer slike spørsmål.