menneskerettighetslovgivning

Menneskerettighetslovgivning er det juridiske rammeverket som skal beskytte, sikre og håndheve grunnleggende rettigheter for alle personer innenfor en stat eller region. Det bygger på universelle menneskerettighetsnormer som stammer fra internasjonale og regionale avtalepakker, og gir rettigheter i områder som liv, personlig frihet, ytringsfrihet, rettssikkerhet og ikke-diskriminering. Loven regulerer også myndighetenes plikter og rettighetenes virkning i offentlig forvaltning og rettssystemet.

Hovedkildene er internasjonale avtaler som FN-konvensjonene Universal Declaration of Human Rights, ICCPR og ICESCR, samt regionale instrumenter som Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK). Gjennom nasjonal lovgivning blir disse rettighetene omgjort til rettslig gjeldende normer, og de får forrang i tilfelle konflikt mellom lovgivning og rettigheter. Rettighetsprinsippene er ofte forbundet med rettssikkerhet, ikke-diskriminering, informert samtykke, og vern mot urimelig myndighetsinngrep.

I praksis innebærer dette at forvaltningspraksis, politikkutforming og domstolene må sikre at tiltak, lover og beslutninger respekterer rettighetene. Mange land har institusjoner eller klagemåter for individuelt å kunne påpeke brudd, samt overvåkings- og rapporteringskrav til internasjonale organer.

I Norge er menneskerettslovgivningen tydelig gjennom Menneskerettsloven av 1999, som implementerer Den europeiske menneskerettighetskonvensjon i norsk rett. Dette gjør EMK-rettighetene direkte anvendelige i nasjonale domstoler og offentlige beslutninger, og gir grunnlag for rettssaker og krav om rettskraftige tiltak mot krenkelser som frihetsberøvelse, diskriminering og andre krenkelser.