kunnskapsbevaring

Kunnskapsbevaring er praksisen å bevare kunnskap og kompetanse over tid for å sikre at den er tilgjengelig for fremtidige behov. Den omfatter både menneskelig erfaring og formelle dokumenter, data og metadata. Begrepet brukes innenfor kunnskapsforvaltning, arkivvitenskap og digital bevaring.

Kunnskap deles ofte i eksplisitt kunnskap (dokumenter, databaser, prosedyrer) og taus kunnskap (ferdigheter, erfaring). Bevaringsarbeidet tar sikte på å forhindre at verdifull kunnskap går tapt som følge av personalomsetning, pensjonering, teknologisk foreldelse eller organisasjonsendringer. God kunnskapsbevaring innebærer både å fange kunnskap og gjøre den tilgjengelig og forståelig.

Strategier inkluderer dokumentasjon av prosesser, standardisering av arbeidsmåter, arkivering av filer, og vedlikehold av metadata for søkbarhet. Digitale bevaringsløsninger bruker arkiveringssystemer, repositorier og formatkonvertering for å motstå obsolesens. I praksis kombineres ofte eksisterende arkiver, kunnskapsbaser, intranett og erfaringsnotater eller læringsanalyser (lessons learned) for å styrke institusjonell hukommelse.

Teknologier og standarder spiller en viktig rolle. OAIS-modellen og metadata-standardene Dublin Core og PREMIS er veiledende i arkiv- og digital bevaring. Lærings- og dokumentasjonsprosesser må også ivareta personvern, opphavsrett og tilgangsstyring.

Utfordringer inkluderer teknologisk foreldelse, filformatobsolesens, kostnader, og kultur mot å dokumentere arbeid. Effektiv kunnskapsbevaring krever ledelsesforankring, tilstrekkelige ressurser og integrerte prosesser.

Anvendelsesområder spenner fra offentlige etater og universiteter til næringslivet og arkivinstitusjoner. Målet er å sikre langsiktig tilgjengelighet av kritisk kunnskap og støtte beslutninger, innovasjon og læring.