integrasjonstester

Integrasjonstester er tester som bekrefter at to eller flere komponenter, moduler eller systemer fungerer riktig sammen. Hovedformålet er å avdekke feil i grensesnitt, dataflyt, kontrakter og kommunikasjonsprotokoller som ikke viser seg ved enhetstesting alene.

Omfanget kan variere fra tester av samspill mellom interne moduler og databaser til tester av kommunikasjon med eksterne tjenester og meldingssystemer. I praksis deles integrasjonstesting ofte inn i komponentintegrasjon, systemintegrasjon og end-to-end tester som validerer hele brukerprosesser over flere komponenter. Hensikten er å sikre at data blir riktig tolket og overført mellom deler av systemet, og at feil håndteres riktig ved grensesnittbrudd.

Forholdet til enhetstesting er at enhetstester undersøker enkeltkomponentenes indre logikk isolert, mens integrasjonstester fokuserer på samspill, kontrakter og grensesnitt mellom komponenter. I tilnærmingene brukes ofte metoder som top-down, bottom-up, big bang eller en blanding (sandwich). Under inkrementell integrasjon testes først enkelte grensesnitt før flere komponenter kobles sammen. I noen tilfeller benyttes testdobler som stubs eller mocks for å simulere avhengigheter, men ved full integrasjon brukes ofte ekte komponenter.

Kvalitetssikringen krever adekvat testmiljø og datahåndtering, gjerne i staging eller tilsvarende miljøer, samt automatisering i CI/CD. Resultater dokumenteres og vedlikeholdes ved endringer i grensesnitt eller dataprotokoller for å unngå regresjon.