fargevitenskapen

Fargevitenskapen er den tverrfaglige studien av farger, deres fysiske årsaker, menneskelige oppfattelse og tekniske representasjoner. Den kombinerer prinsipper fra fysikk, kjemi, fysiologi og psykologi med anvendelser innen design, bildebehandling og produksjon. Målet er å forklare hvorfor objekter ser ulike ut i forskjellige lysforhold, hvordan farger måles, og hvordan farge kommuniseres mellom mennesker og teknologier.

Den fysiske grunnlaget for farge er elektromagnetisk stråling i det synlige området, omtrent 380–750 nanometer. Våglengde, spektral sammensetning og intensitet bestemmer fargen som oppfattes av øyet. Fargefenomenene kan beskrives ved spektral refleksjon eller emisjon, samt ved målinger som benyttes i fargemåling og spektralfotometri.

Persepsjon av farge er i stor grad relatert til øyets tre typer tapper og deres nevral behandling. Dette gir trichromatisk fargeoppfattelse, som kan påvirkes av belysning (illuminants) og omgivende farger. Metameri beskriver situasjoner der ulike spektrale sammensetninger gir samme opplevelse av farge; kromatisk tilpasning justerer oppfatningen når lyset endres.

Fargerom, måleenheter og forskjellberegninger er sentrale; for eksempel CIE XYZ, Lab og Luv; Delta E brukes til å måle fargeforskjeller. Fargehåndtering (color management) bruker ICC-profiler for å sikre konsistens mellom kameraer, skjermer og trykkprosesser.

Anvendelser dekker digital bildebehandling, grafisk design, trykking, film og teaterbelysning, samt kvalitetskontroll i industriell produksjon gjennom fargeanalyse og fargestyring. Instrumenter som spektralommålere og spektrofotometre leverer data til kalibrering og kontroll.

Historisk har fargevitenskapen røtter i tidlige undersøkelser av lys og farger av forskere som Isaac Newton og senere CIEs standardobservatorie fra 1931.