berøringssansen

Berøringssansen er den sensoriske kapasiteten som gjør det mulig å oppfatte mekaniske stimuli som berøring, trykk, tekstur og vibrasjon gjennom huden. Den spiller en viktig rolle i manipulering av objekter, farevarsling og sosial interaksjon, og er grunnleggende for menneskets evne til å utforske omgivelsene.

Hudens overflate inneholder ulike mekanoreseptorer som omdanner mekanisk deformasjon til nerveimpulser. De viktigste er Merkelceller (discriminativt, langsomt adapterende, SA I), Meissner-legemer (raskt adapterende, FA I), Pacinian-legemer (raskt adapterende, FA II) og Ruffini-endings (langsomt adapterende, SA II). Hårfollicelreseptorer bidrar også til lett berøring hos hårete hudområder.

Sensorene koples til afferente Aβ-fibre og sender signaler via ryggmargens bakstrengsbaner til hjernestammen og deretter til thalamus, før informasjonen når primære somatosensoriske cortex i gyrus postcentralis. Gjennom en somatotopisk organisert representasjon finner vi en kroppsspeiling som reflekterer følsomhet i ulike områder.

Forskjellige reseptorers egenskaper gir forskjellig tidsdynamikk: Merkel og Ruffini gir detaljert statisk informasjon (langsomt adapterende), mens Meissner og Pacinian gir rask respons på bevegelse og vibrasjon (raske adapterende). Berøringssansen kan påvirkes av aldring, nerveskader og sykdommer, og den er viktig også i teknologisk utvikling av haptisk feedback og berøringsgrensesnitt.