avfallsdeponering

Avfallsdeponering er den tekniske praksisen å lagre restavfall i kontrollerte deponianlegg. Deponiene er vanligvis begravd i jord og utstyrt med tiltak som hindrer miljøskade, og de overvåkes over tid. Deponier skilles ofte mellom ikke-farlig avfall, farlig avfall og inert avfall.

Design og plassering krever planlegging, miljø- og konsekvensutredning, samt tillatelser. Liner og dreneringssystemer hindrer lekkasje til jord og grunnvann, mens systemer for innsamling og mulig energiutnyttelse av biogass (metan) og behandling av drensvann reduserer risikoen for miljøskade og klimapåvirkning.

Drift innebærer mottaksrutiner, daglig dekking og komprimering av avfallet, og regelmessig inspeksjon av tekniske installasjoner. Avfallsdeponier har overvåking av lekkasjer og gass, og planer for når deponiet skal stenges og dekkes. Ved avslutning legges et sluttdekke over deponiet, området stabiliseres og revegeteres. Langsiktig overvåking av grunnvann, gass og overflate er vanlig i mange tiår etter avslutning.

Miljøpåvirkning og risiko: Deponering kan bidra til metanutslipp og risiko for forurensning av jord og grunnvann hvis tiltak svikter. Fordeler er trygg håndtering av restavfall og viss fleksibilitet i avfallshåndtering, men kapasitet og kostnader er utfordringer.

Regulering: Avfallsdeponering reguleres av nasjonale og internasjonale lover og standarder som setter krav til plassering, design, drift, overvåking og sluttbehandling. Mange land arbeider også for å redusere deponering gjennom sortering, resirkulering og energigjenvinning.