autorisasjonskrav

Autorisasjonskrav er et sett med lovfestede og regulatoriske forutsetninger som må være oppfylt for å få rett til å utøve en regulert aktivitet eller yrke i et land. Kravene fastsettes av offentlige myndigheter eller tilsynsorganer og varierer mellom sektorer og land. Typiske områder er helse- og sosialfag, juss og utdanning, der autorisasjon tjener som bevis på faglig kompetanse og som et vern for publikum.

Vanlige innholdspunkter i autorisasjonskravene er fullført og godkjent relevant utdanning, beståtte prøver eller eksamer, samt dokumentasjon på praksis eller veiledet opplæring. Språkferdigheter kan være et krav der virksomheten foregår på et spesifikt språk. Mange krav inkluderer bakgrunnssjekk og vandel, og krav om ansvarsforsikring eller yrkesansvarsforsikring. I mange yrker må man også gjennomgå tilsyn eller fullføre veiledet praksis, tilleggskurs og forplikte seg til kontinuerlig faglig oppdatering.

Prosessen for å få autorisasjon innebærer ofte søknad til en myndighet eller tilsynsorgan, innsending av vitnemål, karakterutskrifter, dokumentasjon på praksis og eventuelle referanser. Myndigheten foretar vurdering og avgjør om autorisasjon kan utstedes, ofte med et gyldighetsomfang eller prøvetid. Autorisasjonen må ofte fornyes periodisk, og krav om fortsatte etterutdanningsaktiviteter kan være en del av fornyelsen.

Brudd på autorisasjonskrav kan føre til advarsler, midlertidig suspensjon eller tilbakekall av autorisasjonen. Det finnes normalt klage- og ankeordninger for beslutninger.

Internasjonalt ligger mye av regelverket til rette for gjenkjennelse av autorisasjoner mellom land, særlig innenfor EU-/EEA-området, som påvirker nordiske land og Norge. Det kan være nødvendig å søke om nasjonal gjenbekreftelse eller lokal lisens når man skifter jurisdiksjon.