Undervannsfartøy

Undervannsfartøy er fartøy som er konstruert for å operere under vann. De er utformet for å tåle høyt trykk, motstå korrosjon og kunne manøvrere i tre dimensjoner. Fartøyene deles i mannskapsdrevne og ubemannede enheter. Innenfor ubemannede finnes ofte to hovedkategorier: ROVer (remotestyrte undervannsfartøy) og AUV-er (autonome undervannsfartøy).

Mannskapsfartøy har et trykk-kabin og livsoppholdssystemer for besetningen, samt ballasttanker som gjør det mulig å senke og stige. De opererer vanligvis på bestemte dyp og i flere timer, og brukes i vitenskapelige undersøkelser, maritim forskning, inspeksjon, dypvannskonstruksjon og vedlikehold.

Urbemannede undervannsfartøy består av ROVer og AUV-er. ROV-er er koblet til en overflateenhet gjennom en kabel som gir strøm og kommunikasjonslenke, mens AUV-er opererer autonomt uten kabel og følger forhåndsprogrammert oppdrag. Bruksområder inkluderer undervannskartlegging, inspeksjon av rørledninger og installasjoner, prøvetaking, arkeologi, miljøovervåkning og militære oppgaver.

Teknikk og ytelse varierer, men de fleste bruker elektriske thrusters for fremdrift. Energi leveres av batterier, og ROV-er får ofte strøm og data via kabel, mens AUV-er lagrer data og laster dem etter oppdrag. Dybdemål og utholdenhet varierer fra noen hundre til flere tusen meter og timer.

Historie: Konseptet har røtter tilbake til tidlige forsøk på utvikling av undervannsfartøy på 1800-tallet. Trieste i 1960 var det første mannskapte dypvannsfartøy som nådde Challenger Deep. Siden har utviklingen spredt seg til vitenskap, industri og militære formål.

Regulering og sikkerhet: Operasjoner reguleres av nasjonale lover og internasjonale regler for maritim virksomhet. Klassese- og sertifiseringsorganer (for eksempel DNV, ABS) stiller krav til design, konstruksjon, sikkerhetsutstyr og bemanning.