Transliterasjon

Transliterasjon er prosessen der tekst fra ett skriftsystem konverteres til et annet ved å gjengi de opprinnelige tegnene med tilsvarende tegn i målskriptet. Hensikten er å bevare den grafiske identiteten til kildeteksten, ikke nødvendigvis uttalen. Transliterasjon står i motsetning til transkripsjon, som primært forsøker å gjengi uttalen.

Det finnes flere standardiserte transliterasjonsordninger som brukes i lingviskikk, bibliotekkatalogisering og offisielle dokumenter. Eksempler inkluderer ISO 9 for transliterasjon fra kyrillisk til latin og ALA-LC for bibliografisk katalogisering. For geografiske navn brukes ofte BGN/PCGN, og for arabisk finnes DIN 31635 eller ISO 233; for hebraisk ISO 259-2; for gresk ISO 843 (og eldre ELOT 743). For japansk er romanisering (romaji) vanlig, ofte basert på Hepburn- eller kunrei-shiki-systemer, avhengig av kontekst.

Praktiske anvendelser omfatter indeksering og utveksling av data mellom språk, kartografi, arkiv- og biblioteksarbeid, vitenskapelige publikasjoner og offisielle dokumenter som pass og andre registre der latiniserte navn må kunne gjenopprettes til kilde­skriftsystemet. I internasjonale regler som ICAO Doc 9303 brukes ofte faste transliterasjonsrutiner for navn i pass.

Utfordringer inkluderer at ulike standarder ikke alltid er kompatible, at diakritiske tegn kan gå tapt, og at enkelte lyder ikke har entydige latiniseringsrepresentasjoner. Valg av transliterasjonsmodell avhenger av formål – for lesbarhet, presisjon eller for gjenoppretting av opprinnelig skrifts tegn.