transliterasjonsrutiner

Transliterasjonsrutiner er formelle regler og prosesser for konvertering av skrift fra ett alfabet eller skriftsystem til et annet. Hensikten er å bevare visuelle likhetstrekk mellom tegnene og å gjøre navn, termer og tekster lesbare og søkbare på tvers av språk og datasystemer. Transliterasjon bør ikke forveksles med transkripsjon (fremstilling av uttale) eller oversettelse (betydningsformidling).

Et transliterasjonssystem angir entydige korrespondanser mellom kildeskriftets tegn og målskriftets tegn, ofte med regler for diakritikk, tegn som ikke har direkte motparter, tekstbehandling av store og små bokstaver og eventuell reversibilitet slik at originalskriften kan rekonstrueres.

Viktige elementer i rutiner er: en mappingtabell mellom tegn, detaljer om diakritikk og spesialtegner, regler for å opprettholde plassering av eksisterende tegn, og dokumentasjon av hvilket skriftsystem og hvilken standard som benyttes. Mange transliterasjonsrutiner søker reversibilitet og konsistens over tid.

Det finnes flere internasjonale standarder og vanlige praksiser. For Cyrillic til Latin brukes ISO 9 (og løpende varianter i bibliografisk bruk som ALA‑LC eller BGN/PCGN). For arabisk finnes DIN 31635 og ALA‑LC. Gresk har ISO 843. Kinesisk ofte translittereres med Hanyu Pinyin. Japansk kan translittereres med Hepburn eller Kunrei-shiki, mens koreansk benytter Revised Romanization. Hensikten er å tilrettelegge for søk i databaser og kataloger og for internasjonal søkefunksjonalitet.

Anvendelsesområder inkluderer biblioteker og arkiv, kartografiske og geografiske databaser, tverrspråklig informasjonsutveksling og brukergrensesnitt. Utfordringer inkluderer valg mellom reversibilitet og brukervennlighet, håndtering av språkvarianter og diakritikk, samt behovet for å dokumentere hvilken standard som brukes.