Transkripsjonstilnæringer

Transkripsjonstilnæringer er metoder og konvensjoner for å dokumentere muntlig språk i skriftlig form slik at språklige trekk kan analyseres systematisk. Innen lingvistikken deles tilnærmingene ofte i bred (phonemisk) transkripsjon og smal (fonetisk) transkripsjon, og det finnes også orthografiske transkripsjoner som følger vanlig skriveform. Hensikten er å skille mellom hva som anses som nøkkellige lydmessige enheter og hvordan disse enhetene opptrer i ulike kontekster.

Den mest utbredte systematiseringen i forskning og ordbøker er det internasjonale fonetiske alfabetet (IPA), som gir symboler for lyder og allofoner. For programvare og kompatibilitet brukes også transkripsjonssystemer som SAMPA eller X-SAMPA. I tillegg til segmenttranskripsjon omfatter transkripsjoner prosodiske trekk som trykk, tone og intonasjon; her brukes ofte ToBI-rammeverk (Tone and Break Indices) og andre prosodiske annotasjonsmodeller.

Gjennomføring av transkripsjon krever lyd- eller videoopptak, tydelig segmentering og opplæring av annotatører for å sikre konsistens. Det er vanlig å ha ulike nivåer av detaljering: bred/phonemisk transkripsjon som bruker forenklede symboler og nærmest bare betydningsdistinksjoner, og smal/fonetisk transkripsjon som dokumenterer alle detaljer som allofoner og diakritiske tegn. Notering av tidsakse og ordgrupper er også vanlig, ofte i et flernivåannotasjonsoppsett.

Anvendelser inkluderer grunnforskning i lingistikk, dokumentasjon av mindre språk, utvikling av talegjenkjenning og syntese, språklige kliniske utredninger, samt forensiske fonetikksammenhenger.

Utviklingen følger standardisering og åpenhet; forskere bør oppgi hvilken transkripsjonsstandard som er brukt, inkludere metadata som alder, kjønn, dialekt og opptaksforhold, og rapportere på reliabilitet mellom annotatører (inter-rater reliability). Det er også utfordringer som dialektvariasjon, kontekstuelle påvirkninger og prosodiske trekk som må spesifiseres tydelig.