Tørstrespons

Tørstrespons er den fysiologiske og atferdsmessige responsen kroppen bruker for å opprettholde vannbalanse. Den består av en subjektiv tørstfølelse og en drives til å innta væske, som utløses når kroppens væskebalanse trues av forhøyet plasma-osmolalitet eller redusert blodvolum.

Den sentrale kontrollen ligger i hypothalamus, som inneholder osmoreseptorer som oppdager små endringer i plasmaets osmolalitet. Viktige områder involvert i tørst er organum vasculosum laminae terminalis (OVLT) og subfornical area (SFO). Når osmolaliteten stiger, aktiveres tørstsentrene og hormonet vasopressin frigjøres fra hypofyse baklapp for å redusere urinproduksjonen og bevare vann. Renin-angiotensin-systemet bidrar også til tørst gjennom angiotensin II, spesielt ved hypovolemia eller dehydrering.

Det finnes to hoved typer tørst: osmometrisk tørst, utløst av økt osmolalitet, og hypovolemisk tørst, utløst av redusert blodvolum. Osmometrisk tørst fører ofte til rask vanninntak ved små væsketap, mens hypovolemisk tørst forbinder seg med væske- og natriumssminke som følge av blodsirkulasjonssvikt eller betydelige svett, oppkast eller diaré.

Integrasjonen av bidrag fra munnhule og magen spiller en rolle i tørstopplevelsen. Munntørrhet og smak påvirker motivasjonen til å drikke, mens fylt mage og vagale signaler bidrar til å dempe tørsten når væske inntas.

Tørstregulering er viktig klinisk. Forstyrrelser inkluderer polydipsi (unormalt høy vanninntak) og diabetes insipidus, samt adipsi ved skadet tørstsentrene. Feil i tørstregulering kan bidra til væskebalanseproblemer og nyrekomplikasjoner.