tørstsentrene

Tørstsentrene refererer til et distribuert nettverk i hjernen som regulerer følelsen og motivasjonen for å drikke væske. Den primære sensoriske enheten ligger i diencephalon og består av osmoreseptorer i lamina terminalis, særlig i organum vasculosum laminae terminalis (OVLT) og i subfornical organ (SFO). Disse strukturene registrerer blodets osmolalitet og andre væskeparametere, og sender informasjon videre til hypothalamus, blant annet til median preoptisk kjerne (MPN), samtidig som signaler påvirker frigjøringen av vasopressin fra bakre hypofyse (neurohypofysen).

To hovedtyper tørst stemmer i kroppen. Osmotisk tørst oppstår ved økt plasma-osmolalitet og aktiverer osmoreseptorene i OVLT og SFO, noe som stimulerer både tørst og vasopressinfrigivelse for å konser­vere vann. Hypovolemisk eller volumreduksjonstørst oppstår ved vesentlig fall i effektive sirkulerende blodvolum, hvor baroreseptorer og renin-angiotensin-aldosteron-systemet, spesielt angiotensin II, bidrar til tørst og vasopressinfrigivelse.

Bevisst tørst oppfattes i erverdige områder i cortex, inkludert insula, anterior cingulate og orbitofrontal cortex, som gir den subjektive følelsen og motivasjonen for å drikke. Etter inntaking av væske reduseres osmolalitet og tørsten avtar.

Tørstsentrene betegnes ofte som et nettverk heller enn ett enkelt senter, og forstås som et samspill mellom hypothalamus og forebrain-strukturer. Forstyrrelser i tørstregulering kan ses ved tilstander som diabetes insipidus, og tørstforstyrrelser er særlig relevante hos eldre.