Signaleringsprotocollen

Signaleringsprotokoller refererer til protokoller som brukes til å kontrollere signaling mellom nettverkskomponenter i telekommunikasjon og datanettverk. De muliggjør oppsett, vedlikehold og avslutning av samtaler og sesjoner, utveksling av kontrollinformasjon mellom nettverksledd, og levering av tjenester som autentisering, registrering og ruting. Signaling skiller seg fra mediaoverføring ved at den primært styrer kontrollinformasjon og ressursstyring fremfor å formidle selve innholdet i en samtale.

Historisk omfatter signaleringsprotokoller for circuit-switched nettverk SS7-familien og tilhørende standarder i ITU-T, slik som Q.700-serien, som dekker oppsett og feilhåndtering i PSTN. Over IP brukes SIGTRAN for å transportere disse signalene over SCTP. I IP-baserte nettverk er de mest kjente protokollene SIP (Session Initiation Protocol) for oppsett og styring av multimediaøkter, H.323 som et eldre system, og gatewaykontrollprotokoller som MGCP og Megaco/H.248. Disse protokollene dekker typisk registrering, plassering av endepunkter, forhandling av media og kontroll av samtale- og sesjonsstatuser.

Standardisering skjer gjennom ITU-T og IETF, med tekniske spesifikasjoner videreført av regionale organer som ETSI. Signaleringsprotokoller brukes i fasttelefoni, mobiltelefoni og moderne skytjenester, inkludert VoIP og videokonferanser. Sikkerhet er en viktig vurdering; tiltak inkluderer TLS eller SIPS for SIP-signaler, IPsec og andre mekanismer for integritet og konfidensialitet, samt nettverksdesign som motvirker signaling-stormer og tjenesteavbrudd. Signaleringsprotokoller spiller derfor en sentral rolle i pålitelighet og funksjonalitet i moderne kommunikasjonssystemer.