Sentrifugasjon

Sentrifugasjon er en separasjonsmetode der komponenter i en væske skilles ved å påføre sentrifugalkrefter fra en roterende enhet, vanligvis en sentrifuge. Prinsippet er basert på forskjeller i tetthet, størrelse og form, som får partikler til å bevege seg ulike langt i forhold til hverandre når rotasjonshastigheten økes. Metoden brukes bredt i biologi, medisin, kjemi og industri for å skille og rense cellekomponenter, mikroorganismer og molekyler.

Prinsippet: Den relative centrifugalstyrken (RCF) eller g-verdien avhenger av rotordiameter og rotasjonshastighet. g-verdien følger omtrent formelen g = 1.118 × 10^-5 × r(cm) × (rpm)^2. Høyere g-verdier gir raskere pelleting og bedre løsning av små partikler, mens temperaturkontroll og riktig prøveteknikk er viktig for bevaring av integritet.

Typer og metoder: Differential sentrifugasjon separerer grupper av partikler ved gradvis pelleting etter hvert som hastigheten øker. Density gradient-sentrifugasjon bruker en tetthetsgradient (f.eks. sukrose eller cesiumklorid) for å oppnå separasjon etter øvre densitet. Ultracentrifugasjon oppnår veldig høye g-verdier og brukes for små organeller, proteiner og virale partikler. Rotortyper inkluderer fastvinkelrotorer og svingende bøtter.

Anvendelser: Biomedisinske studier, blodfraksjonering, isolering av mitochondrier og ribosomer, protein og DNA-utnyttelse, virusfenomener og ekstraksjon i laboratorier og industri.

Sikkerhet: Nøye balansering, riktig rotor og kapselsystems klargjøring, temperaturkontroll og vedlikehold er viktig for sikkerhet og resultatkvalitet. Sentrifugasjon har historisk utviklet seg fra tidlig forskning til moderne ultracentrifugasjon, drevet av Theodor Svedberg, som bidro til analytisk sentrifugasjon og Nobelprisen i kjemi i 1926.