Samleprøver

Samleprøver, også kalt komposittprøver, er en prøvetakingsmetode der individuelle prøver fra flere enheter, lokasjoner eller tidspunkter blandes til én endelig prøve som analyseres. Formålet er å få et representativt estimat av en større mengde eller et batch, og å redusere kostnader og arbeidsinnsats ved å analysere ett prøvemateriale i stedet for mange.

Planleggingen inkluderer valg av antall underprøver, hvor de tas, og hvordan de vektes ved blanding. Underprøver bør være representative for det aktuelle området eller tidsrommet. Blanding skjer vanligvis ved at like store mengder av hver underprøve tilsettes og homogeniseres grundig, eller ved vekting basert på volum eller masse. Resultatet gjenspeiler en vektet middelverdi av underprøvene hvis vekter er angitt; uten vekt kan det representere et aritmetisk middel hvis like mengder brukes.

Bruksområder inkluderer miljøovervåking av vann, jord og sedimenter, næringsmiddel- og fôrkontroll, avfalls- og avløpsanalyser, samt bygg- og anleggsprodukter. I praksis tas underprøver fra ulike deler av et felt eller fra ulike batcher og blandes til en komposittprøve for analyse av innhold, som metall, pesticider eller bakterier.

Kvalitet og tolkning innebærer at analysen gir et konsentrasjonsnivå for komposittprøven, som ofte brukes som estimat for hele partiet eller området. Samtidig kan komposittprøver skjule lokal variasjon eller hot spots. Derfor er utformingen av prøvetakingsprogrammet avgjørende for relevansen av resultatet, og man må være oppmerksom på begrensninger ved tolkningen.

Terminologi og reguleringer varierer mellom land. I Norge brukes ofte samleprøver som betegnelse, mens internasjonale sammenhenger ofte taler om kompositt- eller composite-prøver. Veiledninger og standarder fra relevante myndigheter og standardiseringsorganer legges til grunn ved praksis.