standardiseringsorganer

Standardiseringsorganer er organisasjoner som utvikler, publiserer og vedlikeholder normative dokumenter kalt standarder. Disse organene opererer på internasjonalt, regionalt og nasjonalt nivå, og arbeider i bredt samspill mellom næringsliv, myndigheter, fagmiljøer og forbrukerorganisasjoner. Formålet er å etablere felles krav til produkter, tjenester, prosesser og terminologi for å sikre trygghet, interoperabilitet og konkurranse.

Standarder er normalt frivillige, men kan gjøres bindende ved lov eller forskrift dersom myndighetene vedtar å adoptere dem eller refererer til dem i regelverk. De støtter handel, innovasjon og miljø- og forbrukervern ved å gi felles referansepunkter og testmetoder.

Utviklingen skjer ofte i komiteer og arbeidsgrupper der interesser representeres av forskjellige parter. Forslag til nye eller reviderte standarder behandles gjennom en åpen høringsprosess og blir vedtatt gjennom avstemning eller konsensus. Standarder oppdateres ved behov og får et versjonsnummer og en tidslinje for revisjon.

Internasjonale standardiseringorganer som ISO og IEC lager universelle standarder; europeiske organer som CEN og CENELEC bidrar til harmonisering i Europa. Mange land har nasjonale standardiseringsorganer, for eksempel Standard Norge, som blant annet er ansvarlig for norske standarder og representerer Norge i ISO og IEC.

Standarder legger grunnlag for samsvarsvurdering og sertifisering gjennom akkrediteringsorganer og testlaboratorier. De spiller en sentral rolle i sikkerhet, kvalitet, miljø og digital interoperabilitet, samtidig som de kan påvirke konkurransevilkår og handel.