Respiratorbehandling

Respiratorbehandling er medisinsk behandling som gir pustestøtte eller full ventilasjon hos pasienter med nedsatt pusteevne eller luftveislidelser. Behandlingen kan være invasiv, via endotrakeal tube eller trakeostomi, eller ikke-invasiv, via ansiktsmaske eller hjelm. Målet er å sikre tilstrekkelig gassutveksling og å redusere arbeidsbelastningen på respirasjonen.

Hovedmodaliteter inkluderer invasiv mekanisk ventilasjon via endotrakeal tube eller trakeostomi, og ikke-invasiv ventilasjon (NIV) via maske eller hjelm. Oksygenbehandling og høy-flow nasal oksygen (HFNO) brukes ved behov for kontrollert oksygenering. Luftveishåndtering og sekretfjerning, ofte ledsaget av fysioterapeutiske teknikker, er også viktig.

Indikasjoner og mål inkluderer akutt respirasjonssvikt, postoperativ støtte, forverring ved COPD, ARDS og alvorlig pneumoni. Målet er å forbedre oksygenmetning og karbondioksid-eliminasjon, redusere arbeid av pusting og beskytte luftveiene, samt å lette helingsprosessen og mulig vianing til spontan pust.

Overvåkning og weaning omfatter kontinuerlig overvåkning av vitale tegn, blodgasser og ventilasjonsparametere (tidalvevolum, PEEP, FiO2, plateau trykk). Sedasjon og smertelindring tilpasses, og daglige spontane pusteforsøk brukes for å vurdere evnen til avvenning fra ventilasjon.

Risiko og organisasjon inkluderer mulige komplikasjoner som ventilatorassosiert pneumoni, volutrauma/barotraume, delirium og hemodynamiske forstyrrelser. Behandlingen gjennomføres av et tverrfaglig team i intensivavdeling og følger nasjonale eller internasjonale retningslinjer, tilpasset pasientens behov og respons.