Radiografering

Radiografering er medisinsk bildediagnostikk som bruker ioniserende stråling, vanligvis røntgen, for å fremstille bilder av kroppens indre strukturer. Den vanligste formen er konvensjonell radiografi, hvor stillbilder tas av for eksempel skjelett, bryst og mage. Fluoroskopi gir sanntidsbilde og kan brukes under prosedyrer. Digital radiografi erstatter i stor grad film med elektroniske bildesensorer.

Prosedyren krever opplært personale, ofte radiografer i samarbeid med radiologer. Pasienten forberedes og posisjoneres nøye for å få riktig utsnitt. Røntenkilden, pasientbordet og bildemottakeren utgjør utstyret. Eksponeringene justeres etter del av kroppen og pasientens størrelse, og flere bilder kan tas for å få nødvendige vinkler. Etterpå blir bildene lagret og gjort tilgjengelige for diagnose.

Sikkerhet og dosehåndtering følger ALARA-prinsippet: så lave stråledoser som rimelig. Kollimasjon og blybeskyttelse reduserer eksponering av pasient og personale. Den effektive dosen ved diagnostiske undersøkelser er vanligvis lav, men bør minimeres spesielt for gravide, barn og ved gjentatte undersøkelser.

Indikasjoner inkluderer vurdering av skjelett og ledd, thorax, mage og tannhelse, samt mammografi. Fluoroskopi anvendes ved dynamiske undersøkelser og enkelte intervensjoner. Begrensninger inkluderer at røntgen gir en todimensjonal projeksjon med overlapping og artefakter; mange tilstander krever supplerende modaliteter som ultralyd, MR eller CT.

Historien begynte da Wilhelm Röntgen oppdaget røntgenstrålene i 1895, og radiografering har utviklet seg til en sentral diagnostisk metode. Digital radiografi ble vanlig senere, noe som gav raskere bilder og lavere stråledose.