Prekliniske

Prekliniske studier er den fasen av legemiddelutvikling som gjennomføres før kliniske prøver på mennesker. Innholdet består av in vitro-eksperimenter og in vivo-studier i dyr for å vurdere stoffets sikkerhet, farmacodynamikk og farmakokinetikk, og for å generere data som kan forutsi hvordan det oppfører seg i mennesker. Dette står i kontrast til de kliniske fasene (fase I–III), som omfatter testing på frivillige og pasienter.

Et typisk preklinisk program omfatter: farmakodynamikk, farmakokinetikk og toksikologi; samt spesialtester av absorpsjon, distribusjon, metabolisme og utskillelse (ADME). In vitro-analyser bruker cellekulturer og vevssnitt; in vivo-studier bruker dyr som gnagere og i noen tilfeller ikke-menneskelige primater. Toksikologiske vurderinger inkluderer akutt- og subakutt/akutt, gjentatt dose, genotoksisitet, reproduksjonsevner og carcinogenicity; sikkerhetsfarmakologi for å vurdere effekter på vitale organsystemer. Studier er ofte gjennomført etter Good Laboratory Practice (GLP) for å sikre kvalitet og regulatorisk aksept. Dataene brukes til å begrunne starten av menneskelige tester, for eksempel i en regulatorisk søknad som Investigational New Drug (IND) i USA eller Clinical Trial Application (CTA) i EU.

Begrensninger inkluderer at dyrestudier ikke alltid oversetter nøyaktig til menneskelig respons, etiske spørsmål, kostnader og lange tidsfrister. Forhåpentlig kan prekliniske data redusere risiko, men de kan ikke eliminere den. Økende bruk av alternative metoder, som in silico-modellering, celle- og organ-on-a-chip-plattformer og avanserte in vitro-systemer, utfyller og i noen tilfeller erstatter dyreforsøk og bidrar til å forbedre prediktiviteten og etikken i utviklingen.

---