Oversvømmingsrisiko

Oversvømmingsrisiko er sannsynligheten for at et område blir oversvømt og de potensielle konsekvensene av en slik hendelse. Risikoen består av tre komponenter: fare (flomhendelsen i seg selv), eksponering (hvem eller hva som er i faresonen) og sårbarhet (grad av skade som kan oppstå). Begrepet brukes i planlegging, bygging og beredskap for å vurdere hvor utsatt et område er for oversvømming og hvilke tiltak som kan redusere risikoen.

Årsaker og typer: Oversvømming kan komme fra elver og kyst, eller som følge av omfattende overflatevann i tettsteder. Viktige drivkrefter inkluderer ekstremnedbør, snøsmelting, storm og havnivåstigning. Klimaendringer forventes å øke frekvens og alvorlighetsgrad av slike hendelser, noe som ofte øker oversvømmingsrisiko i områder som tidligere har hatt lav risiko.

Risikobedømmelse baseres på hydrologiske og hydrauliske modeller, kartlegging av fareområder og konsekvensanalyser av eksponering og sårbarhet. Vanlige data inkluderer DEM, arealbruk, befolkning og kritisk infrastruktur. Risiko uttrykkes ofte som samsvar mellom sannsynlighet for oversvømming og de potensielle konsekvensene for mennesker, eiendom og samfunn.

Tilpasning og tiltak: Tiltak kan være strukturelle som vollverk og dammer, eller ikke-strukturelle som arealplanlegging, grønn infrastruktur og varsling/evakuering. Planlegging fokuserer på å redusere eksponering og sårbarhet ved å unngå eller begrense utvikling i risikosoner, samt å styrke beredskap.

Forvaltning og datagrunnlag: Offentlige myndigheter og fagmiljøer utvikler kart, standarder og retningslinjer for oversvømmingsrisiko. Eksempelvis NVE, MET og DSB. Åpent tilgjengelige kart og data støtter planlegging, byggeskikk og forsikringsordninger, og brukes i nasjonale og lokale risiko- og tilpasningsanalyser.