Osseointegrasjon

Osseointegrasjon er en direkte, funksjonell og strukturell forbindelse mellom levende ben og et innplantet implantat som kan belastes. Ved vellykket integrasjon vokser benvev inn i og langs implantatets overflate, uten mellomliggende fibrotisk vev, og gir et stabilt feste som kan tåle belastning.

Prosessen består av en fase med primær stabilitet etter innsetting, og en senere fase med sekundær stabilitet gjennom ny knokkelformasjon og remodellering rundt implantatet. Mikromobilisering mellom implantat og ben kan hemme eller forsinke osseointegrasjon. Valg av riktig kirurgisk og rekonstruktivt forløp er viktig for å oppnå god integrasjon.

Materialer og overflater: De fleste implantater er laget av titan eller titanlegeringer; zirconia brukes også i enkelte tilfeller. Overflater behandles for å fremme beinbinding, for eksempel ved ruhet gjennom mekanisk sliping, syrebehandling eller coatinger som hydroxyapatitt. Beveldning og overflateprofil påvirker hastigheten og kvaliteten på knokkelfeste.

Historie: Konseptet ble først utviklet og beskrevet av Per-Ingvar Brånemark og kolleger i Sverige på 1950- og 1960-tallet. Brånemark og samarbeidspartnere gjennomførte de første vellykkede kliniske implantatene i dental kirurgi på midten av 1960-tallet. Brånemarks kriterier for vellykket osseointegrasjon inkluderer fravær av smerte, ingen mobilitet, ingen radiolucens rundt implantatet og akseptabelt marginalt beintap.

Anvendelser og risiko: Dentalimplantater er den mest utbredte bruken, for erstatning av manglende tenner. Osseointegrerte implantater brukes også i ortopedikk for fast feste av proteser og i transkutane implantatsystemer. Risikoer inkluderer infeksjon og peri-implantitt, utilstrekkelig beinvolum, røyking, diabetes eller tidligere bestråling, samt mekanisk overbelastning. Planlegging innebærer radiologisk vurdering og vurdering av biomekaniske forhold.