Kvotehandel

Kvotehandel, eller kvotehandelssystem, er et markedsbasert verktøy for å begrense klimagassutslipp ved å sette et totalt tak på utslipp og tildele kvoter til virksomheter som omfattes av systemet. Hver kvote gir rett til å slippe ut en tonn CO2-ekvivalenter. Virksomheter kan enten redusere egne utslipp under kvoteplikten eller kjøpe kvoter fra andre for å dekke overskridelser. Kvotehandel er en sentral del av mange lands klimatiltak, og den største internasjonale ordningen er EU ETS.

Såkalt cap-and-trade fungerer ved at myndighetene fastsetter en cap for en periode, og antallet kvoter tilsvarer capen. Utslippene rapporteres, og kvoter må leveres ved periodens slutt. Kvoter kan tildeles gratis eller selges ved auksjon. Gjennom handel mellom aktører kan bedrifter som trenger flere kvoter kjøpe fra de som har overskudd. I tillegg finnes mekanismer for eventuelle kreditter, men i EU ETS er bruken av prosjektbaserte offset-kreditter sterkt begrenset og strengt regulert.

Omfang og deltagere: systemet retter seg ofte mot energitunge industrier og kraftproduksjon, og i mange land er også noen transporter og andre utslippskrevende sektorer inkludert. Myndigheter overvåker overholdelse og håndhever sanksjoner ved manglende levering av kvoter. Kvotehandel gir prisinsentiver for lavutslippsinvesteringer og kan bidra til å redusere samlet kostnad ved klimapolitikken.

I Norge er kvotehandel integrert i EØS-rammeverket, og norske utslippspliktige virksomheter omfattes av kvoteplikten og kan delta i markedet sammen med EU-landene. Systemet fungerer dermed som en del av Norges klimamål og økonomiske politikk, og prisutviklingen på kvoter påvirker investeringer i norsk kraft- og industrisektor.