Kontinentdrift

Kontinentdrift er teorien om at jordens kontinenter har flyttet seg i forhold til hverandre gjennom geologisk tid. Teorien ble foreslått av Alfred Wegener tidlig på 1900-tallet som del av ideen om et opprinnelig superkontinent kalt Pangaea. Ifølge Wegener var landmassene samlet i ett stort område og senere skiftet posisjon, slik at dagens kontinentforhold oppsto. Bevisene hans var i hovedsak geografiske og fossile, men mekanismen bak bevegelsene manglet i den tidlige teorien, noe som førte til skepsis blant samtidsgeologene.

Bevisene for kontinentdrift omfattet kystkonturer som passer sammen, likhet i bergarter og fjellkjeder på motsatte steder av havet, og fossiler som ikke kunne krysse havet. Eksempler er fossiler av Glossopteris i Gondwana og lignende bergartsmønstre i Sør-Amerika, Afrika og Australia. Senere ble likhetene mellom magnetiske mineraler i gamle bergarter brukt til å rekonstruere fortidens posisjoner. Disse fysiske funnene utfordret ideen om faste kontinenter og banet vei for en mekanisk forklaring.

På 1960- og 1970-tallet ble platetektonikk utviklet som den aksepterte mekanismen bak kontinentdrift. Jordens ytre del består av litosfærens plater som flyter på den lettere astenosfæren. Plater beveger seg langs grenseområder som er divergent, konvergent eller transform. Spredning av havbunn (havbunnsspredning) og subduksjon gir vulkanisme, jordskjelv og fjellkjededannelse. Magnetiske stripe-mønstre i havbunnen og paleomagnetiske data ga støtten. Kontinenter fortsetter å bevege seg med noen få centimeter per år, og bevegelsen påvirker klima og havnivå over geologiske tidsskalaer.