Kontemplasjon

Kontemplasjon er en bevisst og ofte dyp reflekterende tankeprosess eller tilstand der intensjon er å oppnå ny innsikt, forståelse eller nærhet til noe større enn ens egen person, ofte et fast definert objekt som sannhet, mening eller det hellige. Den kan forekomme i ulike tradisjoner og praksiser, og brukes både i filosofiske og religiøse sammenhenger samt i en mer generell, åndelig eller intellektuell refleksjon.

Ordet stammer fra latin contemplatio ('betraktning'), fra contemplari ('å betrakte', 'å studere'). I norsk språk brukes kontemplasjon i filosofiske, religiøse og ofte åndelige sammenhenger.

Historisk har kontemplasjon vært sentralt i både antikkens og middelalderens tenkning. I vestlig kristen mystikk ble kontemplasjon sett som den høyeste formen for bønn og kunnskap, ofte skildret som en gradvis forening av sjel og guddom. I middelalderen ble den diskutert av teologer som Thomas Aquinas og Pseudo-Dionysius. I filosofien er kontemplasjon også brukt for å beskrive en tilstand hvor sanseerfaring og intellektet søker universelle sannheter fremfor praktiske bekymringer.

Kontemplasjon skiller seg fra meditativ praksis ved at den vanligvis innebærer et objekt – en idé, et prinsipp eller det hellige – som mål for undringen, mens meditasjon ofte fokuserer på oppmerksomhetens teknikk, pust eller avslapning. Likevel kan praksisene overlappe i å skape stillhet og klarhet.

I moderne norsk bruk finner man kontemplasjon i religiøse og åndelige sammenhenger, i psykologi og i humanistisk kulturdebatt som en beskrivelse av dyp analytisk eller reflekterende tenkning. Bruken varierer mellom sekulær og religiøs kontekst, men felles er ønsket om å gå utover overfladisk vurdering til mer grunnleggende forståelse.