Irradiasjon

Irradiasjon er eksponering av materie for stråling, særlig ioniserende stråling fra radioaktive kilder eller strålingsutstyr. Irradiasjon kan være planlagt og kontrollert, som i industri og medisin, eller utilsiktet og potensielt skadelig.

Ioniserende irradiasjon omfatter gamma- og røntgenstråling, alfa- og betastråling, samt nøytronstråling. Ikke-ioniserende stråling, som UV, synlig lys, infrarød og mikrobølger, har i større grad andre effekter og brukes i andre sammenhenger.

Bruksområder inkluderer matirradiasjon for å redusere mikrobiell belastning og forlenge holdbarhet, sterilisasjon av medisinsk utstyr, materialbehandling og overflatemodifisering, samt medisinsk stråleterapi hvor irradiasjon brukes til å skade kreftceller.

Doser og måling: absorbed dose måles i Gray (Gy). For biologiske effekter brukes ofte Sievert (Sv) som inkluderer bestrålingens effekt på menneskelig vev. Dosehastighet måles i Gy per time. ALARA-prinsippet gjelder, med mål om å holde eksponering så lav som mulig.

Helseeffekter og sikkerhet: høy dose irradiasjon kan gi akutte deterministiske effekter som hudforandringer eller strålesyke; lavere doser er assosiert med økt risiko for kreft og genetiske effekter over tid. Sikkerhetstiltak inkluderer skjerming, dosimetri og streng prosedyrekontroll.

Regulering og tilsyn: i Norge er Statens strålevern en sentral myndighet, mens internasjonale standarder fra IAEA og ICRP veileder sikker praksis, tillatelser og overvåking av irradiasjonssystemer.

Historisk: studier av stråling på 1890-tallet førte til utviklingen av irradiasjonsteknikker og radioterapi, drevet av pionerer som Becquerel og Curie.