Innflygingssystemer

Innflygingssystemer refererer i norsk språk til navigasjons-, guidings- og landingshjelpemidler som støtter flyoperasjoner i innflygingsfasen mot en landingsbane. Systemene kombinerer ground-based og space-based teknologier for å gi piloter presis bane- og vertikal informasjon, samt situasjonsforståelse ved lavere høyder og i toks underside forhold.

Instrumentlanding Systemet (ILS) er den mest utbredte presisjonsinnflygingsmetoden og gir horisontal veiledning via localizer og vertikal veiledning via glideslope, ofte ledsaget av markørsignaler og landingsbelysning. Mikrobølge-landingssystemet (MLS) var et alternativ, men har begrenset utbredelse. Nyere GNSS-baserte tilnærminger, ofte kalt RNAV (GNSS) eller RNP-tilnærminger, bruker satellittnavigasjon med tilleggsteknologier for å levere presis bane og vertikal informasjon, inklusive LPV-minima som i visse tilfeller gir presisjonslignende innflyging.

Regulatoriske standarder og praksis er basert på ICAO-rammeverk som Annex 10 og PANS-OPS. De oppstiller krav til utstyr om bord, landeinfrastruktur, feilmarginer og minimal sikkerhet ved landing. Presisjons- og ikke-presisjonsinnflygingssystemer gir varierte minima og er avgjørende for operasjoner i dårlige værforhold, der CAT I, CAT II og CAT III beskriver ulike høyde- og synlighetskrav. Moderne praksis inkluderer også autoland-funksjonalitet hvor flyets automatiske systemer forestår landingen under streng kontroll.

Infrastruktur og treningskrav støtter en flyoperasjon basert på redundans og sikkerhet. I mange lufthavner er ILS eller GNSS-baserte tilnærminger standard, mens nyere utviklinger innen PBN (performance-based navigation) utvider mulighetene for sikker og effektiv innflyging ved ulike vær- og miljøforhold.