Inkubasjon

Inkubasjon har to hovedbetydninger: en prosess der biologisk materiale holdes i et kontrollert miljø for vekst eller utvikling, og en tidsperiode mellom eksponering for et smittestoff og første symptomer på en sykdom. Begrepet brukes derfor både om laboratorieforhold og om sykdomsforløp i klinisk og epidemiologisk sammenheng.

I laboratoriet refererer inkubasjon ofte til bruken av inkubatorer eller lignende apparater som opprettholder konstant temperatur, fuktighet og ofte CO2-nivå for vekst av bakterier, sopp eller cellekulturer. Temperaturene varierer etter art og ønske om vekst; mange humane mikroorganismer trenger omtrent 35–37°C, mens andre organismer foretrekker lavere eller høyere temperaturer. Kvalitetssikring, steril teknikk og regelmessig overvåking er sentralt for å unngå kontaminasjon og sikre pålitelige resultater.

Inkubasjonstiden i en sykdomssammenheng er perioden fra det tidspunktet man blir smittet til første symtomer viser seg. Varigheten varierer betydelig mellom sykdommer og individer. For influensa er inkubasjonstiden vanligvis 1–4 dager, mens meslinger ofte gir symptomer etter cirka 10–14 dager. Kunnskap om inkubasjonstider er viktig for smittevern, karantene og å forstå når personer potensielt er smittsomme.

I landbruk og husdyropdrift brukes inkubasjon også om prosessen der egg legges i inkubatorer for å utvikle embryoer og klække unger, med nøye kontroll av varme og luftfuktighet som er avgjørende for levedyktighet og utklukking.

Etymologi: inkubasjon kommer fra latin incubare, «å ligge oppå», og betegner å holde noe varmt under utvikling.