Inflammasjoner

Inflammasjoner er kroppens medfødte immunrespons mot vevsskade eller infeksjon. De kjennetegnes av økt blodstrøm og væskeutskillelse i det rammede vevet, noe som gir rødhet, varme, hevelse og smerte, og ofte midlertidig nedsatt funksjon i området. Målet er å begrense skade, rydde opp døde celler og legge til rette for vevsreparasjon. Ved vellykket utløsning kan inflammasjonen være kortvarig og fordelaktig.

Den inflammatoriske responsen styres av mediatorer og ulike celletyper. Skade eller infeksjon aktiverer reseptorer som gjenkjenner fare og fører til frigjøring av histamin, prostaglandiner og cytokinene IL-1, IL-6 og TNF-alfa. Hvite blodlegemer tiltrekkes til området, spesielt neutrofiler i tidlig fase og senere mononukleære celler som blir til makrofager. Inflammasomer, som NLRP3, aktiverer kaspase-1 og prosesserer IL-1β og IL-18, noe som forsterker den inflammatoriske responsen.

Inflammasjon kan være akutt, raskt innsettende og kortvarig, eller kronisk, vedvarende og assosiert med vevsskade og fibrose. Akutt inflammasjon er en del av normal forsvarsrespons, mens kronisk inflammasjon ofte følger vedvarende stimuli eller autoimmun aktivitet.

Årsaker inkluderer infeksjoner, vevsskade fra fysisk eller kjemisk påvirkning, autoimmune sykdommer og allergiske reaksjoner. Ulike organer kan være involvert, og de langsiktige konsekvensene varierer avhengig av hvor inflammasjonen forekommer.

Diagnose baseres på kliniske tegn og laboratorieprøver som forhøyet CRP eller SR. Behandling retter seg mot årsaken og nedsettelse av inflammasjonen. For milde symptomer benyttes vanligvis NSAIDs og paracetamol; ved mer uttalt inflammasjon kan kortikosteroider brukes. Ved kronisk inflammasjon kan DMARDs og biologiske legemidler rettet mot spesifikke cytokiner være aktuelle.