Infeksjonsmarkører

Infeksjonsmarkører er stoffer som måles i blodet og som speiler kroppens inflammatoriske respons ved infeksjon. De er ikke spesifikke for en bestemt patogen, men kan bidra til å støtte diagnose, vurdere sykdomsgrad, overvåke progresjon og veilede behandlingen ved mistanke om infeksjon eller inflammasjon.

Vanlige infeksjonsmarkører inkluderer C-reaktivt protein (CRP), prokalsitonin (PCT), antall hvite blodceller (leukocytter) med differensial, og erytrocytenes senkningsreaksjon (ESR). CRP produseres i leveren som respons på inflammasjon og kan stige innen noen timer, ofte med topp rundt 24–72 timer; nivåene faller ved bedring, men er ikke spesifikke for infeksjon. Prokalsitonin øker særlig ved bakteriell infeksjon og brukes i noen kliniske protokoller for å styre antibiotikabehandling. Leukocyttallet kan være forhøyet (leukocytose) med neutrofil økning ved bakteriell infeksjon; viral infeksjon kan gi normalt leukocyttall eller lymfocytose. ESR stiger gradvis og er mindre spesifikk. Ferritin og IL-6 er også akuttfaseprodukter som kan øke ved infeksjon; laktat kan være forhøyd ved alvorlig vevsforstyrrelse.

Tolkning av infeksjonsmarkører krever klinisk kontekst; markørene kan være forhøyet ved ikke-infekøse tilstander som inflammatoriske sykdommer, traume, kirurgi, graviditet, autoimmune sykdommer og kreft, og kan være normale i tidlige infeksjoner. Serial målinger og trender er ofte mer informative enn enkeltverdier. Grenser varierer mellom laboratorier og pasientfaktorer; klinikere bruker markørene sammen med symptomer, bildediagnostikk og kulturer.

Anvendelser inkluderer vurdering av mistanke om sepsis, overvåking av respons på behandling, og veiledning av antibiotikabehandling i visse protokoller, samt overvåking av postoperative eller nosokomiale infeksjoner. Valg av markør og tolkning av resultater avhenger av klinisk setting og lokale retningslinjer.