Infeksjonsbekjempelse

Infeksjonsbekjempelse er et sett systematiske tiltak som har som mål å forebygge spredning av smittsomme sykdommer i helsevesenet, arbeidsmiljøer og samfunnet for øvrig. Dette inkluderer forebygging av nosokomiale infeksjoner og kontroll av smitte som kan spres via kontakt, dråper og luft.

Grunnprinsippene omfatter standardforholdsregler og spesifikke smittevernstiltak. Håndhygiene, riktig bruk av personlig verneutstyr og begrensning av unødvendig nærkontakt er sentralt. Videre består arbeidet av god hygiene, desinfeksjon og steril håndtering av medisinsk utstyr, kombinert med miljørengjøring og forsvarlig avfallshåndtering. Forebygging gjennom vaksinasjon og rasjonell bruk av antibiotika er også viktige elementer.

Praktiske tiltak i helsetjenesten inkluderer isolasjon eller cohorting av pasienter med kjent eller mistenkt smitte, samt sikring av utstyr og rom. Sterilitet og desinfeksjon av instrumenter, overflater og ventilasjonssystemer er sentralt, liksom organisering av rom og luftstrømninger for å redusere luftsmitte.

Overvåkning og beredskap er en sentral del av infeksjonsbekjempelse. Dette omfatter overvåking av infeksjonstall, utbruddssporing og epidemiologisk analyse, samt utforming av responsstrategier. Antimikrobiell styring og vaksinasjonsprogrammer bidrar til å redusere resistens og sykdomsbyrde. Utbrudd håndteres gjennom protokoller, tydelig kommunikasjon og samarbeid mellom helsepersonell og befolkningen.

Organisatoriske rammer og utdanning er nødvendig for effektiv implementering. Retningslinjer fra nasjonale myndigheter og internasjonale organer som WHO regulerer praksisen, sammen med prinsipper om pasientsikkerhet og personvern. Målet er å redusere infeksjonsrater, sikre pasientsikkerhet og effektiv ressursbruk.